Hvorfor barn elsker 67: psykologien bak et meningsløst ord

Voksne fortsetter å stille feil spørsmål. «Hva betyr det?» har ikke noe svar. «Hvorfor elsker de det?» har flere.

Det markerer gruppen

Hver generasjon oppfinner en måte å skille innsidere fra utsidere på. Slang har alltid gjort dette, men slang kan læres. Et ord uten mening kan ikke læres, bare leves: du enten føler når du skal si 67, eller du gjør det ikke. Det er det perfekte passordet, fordi det ikke har noe innhold som kan lekke.

Voksenforvirring er belønningen

Når en lærer spør hva 67 betyr, er det ærlige svaret «ingenting», og å se en voksen nekte å akseptere det svaret er det morsomste i rommet. Memet går på denne løkken. Hver forklaringsartikkel, hvert skolebrev, hvert nyhetsinnslag mater det. (Ja, inkludert denne. Vi vet det.)

Det er fysisk

De fleste memer lever på en skjerm. 67 lever i kroppen: to hender, et rop, en takt. Det fungerer i en gymsal, en korridor, en bil. Det kan gjøres stille tvers over et rom. Det gjør det til et spill like mye som en frase, og barn er bedre på spill enn voksne.

Det er billig

Bevegelsen tar ett sekund og koster ingenting. Den har ingen feil kontekst unntatt formelle, og å bryte formalitet er en del av appellen. Et meme som er lett å utføre vil alltid slå ett som trenger en telefon.

Det er trygt opprør

Å rope et tall er ikke banning, ikke ondskapsfullt, ikke farlig. Det irriterer voksne uten å skade noen. For en tolvåring er det det perfekte punktet: maksimal forstyrrelse, null konsekvenser.

Og det er bare gøy

Lekforskere har et begrep, «delt glede», for gleden ved å gjøre noe meningsløst sammen. Et helt klasserom som gjør hendene klokken 18:07 er delt glede i sin reneste form. Ingenting oppnås, og alle føler seg bedre.

Hva det forteller oss

At en generasjon oppvokst på algoritmer valgte, som sitt kjenneord, den ene tingen en algoritme ikke kan forstå. Det kan ligge en lærdom i det. Vi kommer til å fortsette å lage et spill om det i stedet.