Neonmotorveien, historien bak 67 Rush

Ingen husker hvem som bygde motorveien. Den var der allerede, tre felt bred, rett ut fra en by som aldri helt fullfører solnedgangen sin, da maskoten først snørte skoene og steg ut på den. Hodetelefoner på. Hvite hansker stramme. Kronen sittende akkurat der en krone bør sitte på et rundt svart hode med ett limegrønt tall glødende på fronten. Så begynte veien å bevege seg, og den stoppet aldri egentlig.

En vei laget av tall

Motorveien kaster ikke hindringer mot maskoten, den kaster tall, dusinvis av dem, veltende ned fra en horisont som alltid ser litt for langt unna ut til å være ekte. De fleste av dem er bedragere. 66 og 68 spaserer inn og later som de er nære nok. 76 dukker opp med 67s egne sifre baklengs, i håp om at ingen ser to ganger. Enslige 6-ere og enslige 7-ere driver forbi hver for seg, som om halvparten av det ekte fortsatt kunne telle. Det gjør det aldri.

Bare ett tall får lyse limegrønt mot svarten på hvert skilt. Bare ett tall har lov til å være i feltet maskoten står i. Alt annet er bare trafikk, og trafikk i denne byen stopper ikke for noen, krone eller ei.

Lyden av kjeden

Lokalbefolkningen sier man kan høre et godt løp før man ser det. Hvert rene treff ringer ut en tone, og en ekte kjede stiger i tonehøyde, treff etter treff, som om veien selv heier på et språk laget helt og holdent av ett gjentatt tall. Bryt kjeden, og tonehøyden faller flat, en liten, avmagrende lyd som hver spiller på den motorveien har lært å frykte mer enn lyden av et krasj.

Ti på rad, og veien svarer med noe større, et rop som gjenlyder ned hvert felt samtidig, som om hele byen nettopp fant ut hva six seven betyr på nytt igjen.

Tre liv, én krone

Kronen beskytter ikke mot noe. Det har den aldri gjort. Tre liv er tre liv enten du har på deg en krone eller ei, og motorveien bryr seg ikke om hvordan det ser ut når du faller. Det kronen betyr, hvis den betyr noe som helst i en by bygget på konstant solnedgang og en vei uten ende, er at maskoten velger å løpe denne strekningen asfalt om og om igjen, hodetelefoner på, hansker stramme, vel vitende om at veien bare blir raskere jo lenger man overlever.

Hvorfor motorveien aldri tar slutt

Spør noen som har spilt lenge nok, og de vil fortelle deg det samme: veien øker farten i omtrent et minutt, og så blir den der, rask, ventende, tålmodig på den måten bare en endeløs rett linje kan være tålmodig. Det finnes ingen målstrek malt noe sted på den. Det var aldri meningen at det skulle være en. Hele poenget med motorveien var aldri å bli ferdig, det var å se hvor lenge du kan fortsette å velge riktig felt før det gale tallet endelig tar deg mens du ser den andre veien.

Legg til ditt eget løp i historien

Hver spiller som stiger ut på den motorveien, legger til sin egen versjon av den samme korte fortellingen, hodetelefoner på, ett tall å jage, en krone som ikke gjør noe annet enn å se bra ut mens den gjør det. Byen husker ikke de fleste løp. Den husker kjedene.

Stig ut på motorveien selv. Spill 67 Rush og se hvor langt din egen kjede går, ta så med historien tilbake til chatten.